Tyldendal forlag presenterer

utdrag av Trøste og Bæres selvbiografiske monumentale mesterverk

To hedersmenn ser seg i baken

Den sanne historien om kampen og seieren

Tyldendal forlag 2001

 

Trange fødsler og skohorn

Det var en glohet og fuktig sommernatt på det legendariske Innherred sykehus i 1959. Da ble han født. Klokken to om morgenen for å være nøyaktig. Blodig og innsatt med et lag kremaktig fett ble han tullet inn i bleier, svøp og silkelaken og varsomt lagt til side slik at hans stakkars mor kunne puste lettet ut etter den knallharde fødselen. Jordmora, en nybegynner i faget, hadde kollapset for lenge siden og en ufaglært rengjøringsassistent måtte ta over. Han brukte til slutt et skohorn for å få klemt ut ungen. Lite visste han da, om hvem han hadde tatt imot. Og ikke vet han det nå heller, rengjøringsassistenten endte sine dager kort tid etter da han ble skutt av en hagledesperado fra Snåsa under en hesteutstilling samme sommer. Trond Trøste ble født inn i den brutale verden på en litt mer brutal måte enn folk flest. Dette skulle prege ham i hans kunstneriske løpebane og i alle hans valg i livet.

Og det skulle ennå gå mange, mange år før en tro kopi av skohornet ble plassert i glassmonter i eget hus, fullfinansiert av staten, på Levanger bygdemuseum.

Blind baby helbredet seg selv

Sju måneder senere fant en minst like hard fødsel sted på ærverdige Rikshospitalet. Den finske ungjenta Trixie Bære gav fødsel til en stokk blind guttunge. Han var delvis prematur og veide 700 gram. Ingen trodde at han skulle overleve, unntatt gutten selv. Derfor ble han døpt i all hast og da foreldrene ikke kunne enes om guttens navn, skar presten gjennom og gav ham navnet Barry. Ingen vet med sikkerhet hvorfor presten valgte nettopp dette navnet, men han ble så sent som i 1983 observert på Lutherstiftelsens bokhandel, lyttende til en plate med Barry White. Barry Bære derimot ble lagt til side slik det var vanlig på den tiden, men allerede etter to timer hadde han lagt på seg 1 kilo. Etter 13 timer hadde han lært seg selv å se. To uker etter fødselen kommuniserte han med differensiert babling, hadde slutta å sikle og kunne feste blikket. Overlegen, dr. med. Vet. Iversen noterte i journalen at dette antakelig var et vidunderbarn av dimensjoner. Han fikk rett.

 

Skytedrama på slottet

Trond Trøste og Barry Bære vokste ikke opp sammen slik det er blitt beskrevet i de mange biografiene og røverhistoriene som har versert i de siste 35 åra. De møttes ikke før påsken 1978, selv om skjebnen en gang i tidenes morgen må ha forutbestemt at deres veier skulle møtes. Dette kan en hver se ut fra de kunstverk som har blitt levert fra denne duoens smekre hender i ettertid. Men veien frem til den eventyrlige suksessen var både tung og hard. Barry Bære sa en gang - intet menneske kan noensinne begripe hva jeg har ofret for min kunst, kunne de bare fatte en brøkdel av dette, ville de ha revet av seg håret og brent sine traser i fortvilelse, meningsløs undring og desperat avmakt. Når en tar i betraktning at dette ble sagt av en femåring, forstår en at dette var store ord fra en stor kunstner. Trøste på sin side hadde det nok noe enklere, han ble tidlig søkkrik på å synge Prøysen-sanger på skoleavslutninger, samt at han hadde en viss suksess som travkusk i tennårene. Hans kunstneriske bevissthet våknet først til live etter at han på gymnaset skrev en stil om den engelske popgruppen Bay City Rollers. Han bestemte seg brått for fra nå av å sette alt inn på å bli en internasjonalt annerkjent artist på høyt og vanskelig tilgjengelig nivå. Ettertiden har vist at han skulle lykkes og mer til.

Skjeggerød bysteholder 49.90 pr. kg.

I 1964 overvar Barry på nært hold en hingst komme til verden. Hingsten ble født av ei merr, og nedkomsten fant sted en grytidlig sommermorgen i prestegårdshavna på Granavollen hvor Barry var på telttur sammen med sin far. Disse uklare hestebildene brant seg fast på guttens medtatte netthinne. Han var meget nærsynt og hadde ennå ikke begynt med briller siden nærsynthet på denne tiden sjelden ble diagnosert før skolealder. Opplevelsen har kanskje hatt betydning. Men som ikke dette var nok var han også året etter med på å ta i mot en kalv på gården Skiaker, og sommeren 1969 ble et hingsteslepp på Dvergsten gård hans største opplevelse så langt i livet. Ikke det at han var særlig hesteinteressert, den interessen var det andre hadelendinger som tok seg av på en utmerket måte. Han var snarere opptatt av urkraften og villdyret. Denne overveldende estetiske opplevelsen satte seg regelrett i Barrys kropp denne vårdagen. Dette kan ha hatt betydning da han en generasjon senere stevnet mot stjernene med sin makker og hovedkamrat Trond Trøste.

Slo hodet i toalettskåla - vant i Lotto

Bære vokste opp i en fattig lærerfamilie på Hadeland. Hans far, Anders Bære, skolemester og seilgummibåtentusiast som også kunne spille orgel, forstod tidlig at eplet var falt litt på skrå fra stammen. Mens den brennaktuelle psykoanalytisk funderte(!) Daniel Stern i dag snakker om de nære relasjoners betydning, søkte den unge Bære seg ut av fellesskapet allerede ved sin mors bryst. Da han angivelig skulle ha feiret sin 3 års bursdag med slekt og venner annonserte han i lokalavisa: "Bortreist på dagen som forøvrig ønskes forbigått i stillhet". Slik skal en skikkelig hingst se ut!Melankolske konturer gjør seg gjeldende. Stakkars foreldre. Lite viste de at melankolien skulle modnes til galgenhumor, konturene skulle bli til vide horisonter. Horisonter som igjen skulle foræres et helt folk. På dette tidspunkt hadde den lille Barry allerede i lang tid leflet med tonespråket. Familiens nyinnkjøpte Schimmelpiano ble unge Bæres verden i årene som kom. I denne lille verden fant han trøst og lindring for alle sår og skuffelser som blir den til del som er geni og bruker Brut mens alle andre går rundt med sinksalve. Som trettenåring hadde han spilt alt som var av klassisk musikk og kunne alle jazzlåtenene i hele verden. Dette medførte en viss følelse av tomhet som av allmenn oppfatning førte ham inn på ville veier.

 

Volvo truseinnlegg med servo på vingene

At Barry var, og fortsatt er, av finsk herkomst kan muligens forklare at han sommeren 1973 forlater pianokrakken og forelsker seg i en finsk jente ved navnet Anne. Et kort, men hemningsløst ukultivert, viltvoksende rått og brutalt forhold, etterfulgt av destruktiv brevveksling, skulle for all ettertid merke hans lyriske og musiske uttrykk på alle nivå. Kan "Viiltoo sääppaa kylla mii" tilskrives denne epoken? Var dette episoden som medførte bruddet med klassisk musikk og jazz? Bære avkrefter en hver spekulasjon i så måte med følgende replikk: "Hvem Anne".

 

Barnevernet i sex-skandale

I tidlige tenår la altså Bære den seriøse musikken bak seg. Der var ikke mer hverken å gi eller hente. Et kunstnerliv er uransakelig, og interessant er det nå å merke seg at Barry Bære i de kommende år fordyper seg i og rendyrker det lokale dansebandet "Kjell Vidars". Han skal på denne tiden ha sakt at "Kjell Vidars er skikkelig tøffe". Han gjorde nå unna gymnaset på et år med knapt middels gode resultater.

Pyroman prest

Etter gymnaset begynte han å studere musikk på heltid. De tilbudene som fantes i Norge viste seg snart å være for dårlige for unge Bære. Han pakket den pepitarutete kofferten sin, tok på seg sin fotside frakk samt solbriller og satte seg på toget til Leipzig. Ved en tilfeldig billettkontroll på østfoldbanen ble det klart for unggutten at han måtte ha pass for å komme inn i Øst - Tyskland som dette landet het på den tiden. Han ble kastet av toget i Østfold og returnerte til Oslo med uforrettet sak. Dette satte en stopper for hele hans musikalske karriære. Han tok seg jobb som pleiemedhjelper på et aldershjem. Dette arbeidet opptok ham i den grad at han i en kortere periode selv hadde diagnosen altzheimer. Han begynte også med stoff og alkohol og etter kort tid var han blitt kriminell og en av de mest beryktede forbryterne i Norge. I en alder av seksten år.

 

Opsjonsavtaler etter sex-orgie

Trøste vokste også opp i den ytterste fattigdom og nød. Familien førte de første årene en hektisk nomadetilværelse, for det meste i Finnmark. Som 2 åring flyttet familien til Havøysund der Trond ikke gjorde noe som helst fornuftig, hvis en da ikke regner det som betydningsfullt å få en rik innsikt i fiskernes harde liv. Etter et år i Orkdal kommune i Sør Trøndelag, der han brutalt ble påkjørt av en overivrig bilselger og brakk begge beina og overlevde med nød og neppe, flyttet trøste-familien tilbake til Finnmark, nærmere bestemt det lille tettstedet Seida i Tana. Her stjal han sine første tomflasker fra lageret til nærbutikken. Han ble fort oppdaget da butikkeieren syntes han kom igjen for ofte med for mange tomflasker å pante. Denne kreativiteten ble han straffet for i stedet for å bli oppmuntret. Slik var det på denne tiden. Trøste ble erklært uønsket i butikken og fikk inndratt lommepengene i flere uker. Som ni-åring var han skoletrett og familien flyttet til Toten der Trøste ble mobbet for sin finnmarksdialekt, da var det fint å være geni, tenkte Trøste og la om dialekten i løpet av en halv time.

 

Libero setetrekk for deg over 60

Senere ble han bare sløvere og sløvere, han var med i Bøverbru skolekorps, tok piano-timer hos prestefruen og var med i Ørnen modellflyklubb. Han gikk etter hvert og surret rundt i en tåkeheim som man nærmest må karakterisere som schizofren. (Ikke borderline som dr. Efskin så freidig utbasunerer i sin avhandling "Trøste & Bære - et psykotisk grenseland") Han skal på denne tiden utrolig nok ha titelert seg som galaksekoordinator, men var langt fra noe skolelys og slet seg gjennom det som var av obligatorisk skolegang. Med et nødskrik kom han seg gjennom ungdomsskolen. Kvinner var det lite av og ved en feiltagelse ble han tatt opp på naturfaglinjen ved Lena videregående skole som nok må ses på som tre bortkastede år. (I realiteten var det fire år, Trøste tok skolen såpass alvorlig at han etter å ha strøket i matte bestemte seg for å gå et år til i håp om ikke å stryke i matte en gang til, men det gjorde han, både et år til og et stryk til.) Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Den gang gjeldende kvotebestemmelser medførte opptak på en landbruksskole hvor han knapt nok hadde søkt, og alt dette er uinteressant, hadde det ikke vært for at det var her han skrev sine første dikt. Inni mellom kastrering av grisunger, fjøsstell og dårlig arondert jord, skapte han lyriske perler hentet ut fra landbrukets hverdag. Disse diktene viser i ettertid at Trøste var og er en av Norgeshistoriens største diktere og ikke uten grunn er han i ettertiden kjent som agronomenes poet. Men det visste han ikke da, så han begynte året etter å jobbe som produksjonsmedarbeider på en dørfabrikk. En jobb han tok for å kunne leve seg inn i arbeiderens hverdag. Den daglige dont bestod for det meste i å pusse dører i en aldeles forferdelig støy fra pussemaskiner, moldinger og freser. Inne i øreklokkenes beskyttede verden levde han sitt eget liv, men han følte seg like feilplassert som enhver konvensjonell gjøkunge. Etter denne perioden ble han kjent som dørarbeidernes poet. Men tiden i fabrikk var ikke fånyttes. Han jobbet seg sakte men sikkert ut fra den tåkeheimen som han levde i og ble med i et sangkor som gitarist. Dette engasjementet ledet ham til en påskeaksjon i Indremisjonsselskapets regi i Valdres påsken 1978. Denne påsken skulle forandre livet til Trond Trøste for gjemt bak orgelet i Bang bedehus satt en pjuskete forskremt og tørrlagt narkoman alkoholiker som konstant skalv og angret på sin kriminelle løpebane. Hans navn var Barry Bære.

Spydde på kongen

Trond Trøste fattet straks interesse for denne mannen som ikke var i stand til å snakke med noen. Ved en tilfeldighet viste det seg at Barry Bære hadde fødselsdag denne dagen og han satte seg plutselig opp på orgelkrakken og begynte å fingre med et par drawbars. Det gikk et gisp gjennom forsamlingen da orgelet ga lyd. Forsamlingen, som for det meste bestod av andre påskeaksjonister som benyttet møtesalen som sovesal, var ikke forberedt på dette, men enset nå at noe var i ferd med å skje. Etter noen nølende tetrakkorder kom pedalene også med, og med ett bruste Cliff Richards gamle Gran Prix-slager "Congratulations" ut i rommet med forminsket ters og septim. Denne skalaen, kaldt dorisk, betegnes av mange som kanskje den vakreste av alle kirketoneartene. Trond, som allerede den gangen forsto tonespråkets utstrakte betydning, skulle aldri glemme denne musikalske opplevelsen. Men for å skjekke at han virkelig var under tak med et musikalsk geni gikk han rett etter at sangen var ferdig bort til Barry Bære og spurte om han kunne ta en pluss-9 akkord. Dette kunne han. Og et livslangt vennskap så dagens lys. Og ikke nok med det, Trøste & Bære skulle etter hvert gi oss noe av den fineste musikken som er skrevet. De skulle skape et ny dimensjon innen skrivekunsten; lyrisk poesi eller poetisk lyrikk. (Det er et fett sier Trøste). Disse to skulle komme til å nære, glede og oppbygge et helt folk. Men det skulle enda ta år og dag. Store kunstnere sliter som kjent, genier sliter enda mer, uendelig mye mer.

 

Narkoman organist på bedehus

Etter å ha spilt og sunget Congratulations i etter hvert alle kirketoneartene en del ganger følte Bære seg bedre. Han hadde jo tross alt gebursdag og hadde fått den fineste gaven noe menneske kunne få: en ordentlig venn. Et menneske han kunne stole på, snakke med og ikke minst le sammen med. Han ble så oppspillt at han ut på natta skrek ut i vill glede: "Min Golf går på diesel!". Dette meningsløse utsagnet skulle ramme Bære hardt, en av påskeaksjonistene, en kjempe av en Hadelending hadde tilfeldigvis en Golf som gikk på diesel. Han tok seg nær av Barrys ubeskjedne og lettvinte omgang med både hans bil og drivstoff. Vedkommende hevnet seg på Barry ved å sprøyte barberskum i håret på ham. Barry repliserte samme natt ved å helle vann på kjempens sovepose hvorpå han raskt tok tilflukt på kjøkkenet der Trøste lå og sov sammen med den kjente bondehøvdingen og tennisspilleren Nils Georg Radium. Nå fulgte noen sekunders stillhet i andre etasje på Bang bedehus. Så med ett hørtes tunge, sakte akslererende tramp mot det sprukne linoliumsgulvet. Som en blåhval braste kjempen tvers gjennom kjøkkendøra inn til en forskremt, men ikke angrende Barry Bære som nå fikk så briller og legemsdeler slang veggimellom. Døra var selvfølgelig også totalskadet. Et kvarter senere kom hvalen og bad om unskyldning. Kjempen, som vi velger å holde anonym, er i besittelse av en særdeles vakker røst og har i den senere tid gjort seg bemerket med en glimrende tolkning av Bør Børson i Lunner amatørteaters oppsetting av musicalversjonen av Johan Falkbergets Bør Børson.

 

Hallikvirksomhet i Stortinget

Denne episoden har flere interessante elementer som betydde mye for både Trøste og Bære. For det første bør en se på symbolikken i at døra ble smadret. Trøste jobbet som kjent på en dørfabrikk og han tolket dette straks som et tegn på at han skulle legge dørene bak seg. Han sluttet i jobben kort tid etter. Legg også merke til at 018s eneste LP-plate fikk navnet "Borgmos stengte dører". En monumental audioinnspilling vi straks skal komme tilbake til. Barry på sin side lærte at det er bedre med litt barberskum i håret (jfr. Jag vil tacka livet på GTACD 8001, Tylden & Co. A.S. 1992) enn bank på kjøkkenet, men aller størst er det å kunne tilgi. Etter dette følte også Barry at han var tilgitt for alt det gale han hadde gjort i sin tid som kriminell narkoman alkoholiker. Han konsentrerte seg nå helt og fullt om kunsten og giftet seg. Han ble skilt etter kort tid.

 

Horekunder på skitur

Fra denne historiske merkedagen/natten på Bang bedehus tok det paradoksalt nok 3 barnehage-generasjoner å berede grunnen for Trøste & Bæres første album. Dette arbeidet, monn tro om det ikke er riktigere å si denne kampen, skulle for Barrys del bestå i å jobbe som portør ved Ullevål sykehus mente han. Men han avanserte så fort i dette arbeidet at han måtte slutte etter 10 månder. Da som overlege ved anestesiavdelingen. Som vi har vært inne på er en kunstners veivalg uforutsigbare, iallfall når han velger selv, og nå fulgte 3 år på Hamar førskolelærerhøgskole. Barry hadde et brennende ønske om en gang å få jobbe i en barndhage.

 

Konkurs, sex, vold,  mord og helsekost

Men på denne tiden skjedde tross alt også noe interessant. Mens Barry studerte småbarnspedagogikk hadde Trond startet firmaet "Bøverbru tepperens" på Toten. I mangel av både investorer, startkapital og tepper gikk denne geskjeften nokså dårlig, og i forvirringens kjølevann startet han et rockeband med en småfrekk soss fra Greåker og noen andre raringer. Med på laget ble også etter hvert Barry som i den anledning kjøpte seg monosynthesitzeren Roland SH 5 med gunshot. Orkesteret kalte seg for 018 og holdt det gående en stund med ungdommelig engasjement. Trond gikk til innkjøp av plastikkbukser og tiger-singlet. Barry investerte i harde framfor myke kontaktlinser. Han påsto det var mere rocka. Dessuten gikk han i dameklær. Akk ja, det var en kamp. 018 gav ut en single og en LP. LP-platen ble spillt inn i Belfast for å få den rette sounden. Den ble et klassisk mesterverk for viderekommende. En journalist i musikkavisen Puls dreit seg loddrett ut ved å slakte platen. Han heter Erik Mosven og jobber fremdeles i avis, men han er naturligvis degradert til den simple løssalgavisen Verdens Gang.

 

Hitler og Mengele fremdeles i live

Men en kald vintermorgen midt på 80-tallet står en forfrossen ungutt på Vippetangen og vinker til Kielferga som forsvinner i isødet. Han vinker til sin beste venn, men det visste han ikke da. Ungutten er Barry Bære. Men han vinker forgjeves, for Trond Trøste står allerede forut og speider mot det nye landet. Trond har fått kall som vaktmester ved Den Norske Sjømannskirka i Hamburg.

 

Dyreplageri i barnehage

Livet i havnebyen ble en lærerik tid for Trøste. Her knyttet han kontakter innen det tyske musikkmiljøet, og mange mener at han gav mer enn han tok her. Selv sier han at møtet med den bayerske technoguruen Franz Josef Beckenspuehler var et vendepunkt i hans liv. Beckenspuehler drev sin virksomhet ut fra det enkle prinsipp at all komersiell musikk var noe dritt. På grunn av dette trakk han alltid tilbake de platene som solgte mer enn 200.000 enheter og makulerte alle mastertapes. Det samme har vi jo sett at også Trøste & Bære har gjort i det siste. Trøste ble med i Beckenspuehlers avantgardistiske techno gruppe som reiste rundt i hele Tyskland med sitt forrykende show. Under en opptreden på det legendariske spillestedet Bei Tante Gerlinde i Nurnberg skulle de opptre for en forsamling bestående av medlemmer av Bundestag. Forestillingen som var en slags hyllest til den Sveitsiske frihetskjemperen Willhelm Tell kulliminerte med at Trøste som spillte kontrabass slakket e-strengen på bassen og skjøt buen over publikum og traff en vannmelon oppe i taket. Nå hadde det seg slik at Trøste nettopp denne kvelden var litt ute av lage siden han hadde kranglet med trommeslageren Heinz Rudolf Kunzenicht om et smellvakkert overklasse-fruentimmer de begge hadde lyst på og begjærte i sine tanker med grisete fantasier. Trøstes bue glapp og han traff fridemokratenes frontfigur Rebecca van den Slafenbusen i venstre skulder. Det ble et voldsomt oppstyr. Grensepolitiet ble satt inn i jakten på Trond Trøste som ble fanget etter tre dager på flukt. Han var da ille tilredt og skadeskutt og ble satt i en lettere konsentrasjonsleir for kriminelle musikere. Takket være hans gode humør og kløkt ble han satt fri etter to måneder med torur og fornedrelse. Han har i ettertid uttalt at han i denne perioden følte mer avmakt enn alle Erik Hillestad og Bjørn Eidsvågs sangtekster tilsammen.

 

Barnehjem reddet av nordmann

Løsningen ble at Trøste måtte gi en serie gratiskonserter til støtte for et barnehjem i Niedersaksen. Det hører også med til historien at Trøste og van den Slafenbusen i dag er gode venner og rimelig vel forlikte.

 

Raske biler, raske damer, raske roverisen

Foruten korte feriebesøk i sin grønne Mercedes 190E, var Norge uten Trond Trøste i fire år. Men det var det ingen, foruten Barry da, som visste eller merka noe til. Ikke da. Men siden har jo denne 4-årsperioden som kjent fått mange navn som for eksempel "pampasepoken i norsk kunst" eller rett og slett "ørkenåra". Det er jo slikt man forstår seg på først etterpå. Trøste derimot, for sin del, benyttet som vi allerede har hørt tiden i utlendighet flittig. I tillegg til kunsten og alle au-pair-pikene tok han opp igjen matten fra gymnaset og lærte seg på 6 måneder muntlig og skriftlig fransk og italiensk helt fullkomment. Han lærte selvfølgelig også tysk siden han bodde i Tyskland og til daglig snakket dette språket. Han ble også kjent med Willy Brandt og Jochen Bele.

Psykotisk massemorder

Det gikk ikke fullt så glatt for Barry i gamlelandet. Hadde han enda visst hva som skulle komme av rikdom og berømmelse, så kunne han jo ha gleda seg til det. Men det visste han ikke. Det gamle ordtaket "du har ikke vondt av det du ikke vet " faller på stengrunn. For Barry hadde det vondt. Hvor han led er ingen mennesker på jorden forundt å kunne beskrive,

men følgende avsporing sier noe om smerten og avgrunden han må ha basket med på denne tiden. På tross av en advarsler begynte han å spille keyboard i Gry Jannicke Jarlums orkester, og forklarte seg med at en mann må av og til gjøre det han må. En omfattende Norgesturne var booket, men måtte avlyses etter en pinfull direktesendt TVopptreden på riksdekkende kanal i regi av "live aid". Barry hadde nådd bånn. Men han registrerte at TV er et sterkt medium, noe Erik Bye senere ved gjentatte anledninger har sitert. Denne viten skulle Barry Bære dra nytte av senere i livet, men det viste han ikke da. Tvert i mot. Han var nyutdannet førskolelærer og opptatt av helt andre kanaler. Han flyttet tilbake til Oslo, og med idealisme og pågangsmot begynte han som avd. leder på Larven småbarnsavdeling i Trassoppløkka barnehage i Treskowsgate. Etter et år ble barnehagen nedlagt i mangel av uteareal, og Barry fikk overflytting til nyoppførte Maridalsveien barnehage. Også her ble han tildelt avdelingslederansvar. Sakte vendte livsgnisten tilbake. Han var nygift og bosatt på Torshov i denne tiden.

Uidentifisert vevsprøve

Etter halvannet år med barnehagearbeid hadde ikke Bære mer å gi. Han lot seg intervjue av Braaten Safe i anledning en frigjort stilling som puscher, men havnet til sist på Vestre Haugen bo og behandlingssenter for voksne psykisk utviklingshemmede mennesker som det het den gang. Men med et oppriktig ønske om å hjelpe de svakeste av de svake ble den unge Bære tvert i mot viklet inn i en politisk triller, en hensynsløs drakamp, et kynisk taskenspill med menneskeliv som innsats. HVPU reformen var inne i en avgjørende planleggingsfase og vår venn fikk en sentral og avgjort utslagsgivende rolle hva anngår ordlyden i dette viktige etterkrigsdokumentet. Snakk om rock'n roll!

Turned shit into roses

Som sendt fra himmelen vender nå Trond tilbake fra Tyskland for godt. Han er i anledningen nyrik, men får de nye kollektivsatsene som hesker på hjemmefronten midt i fleisen og avmidles derav relativt raskt. Det er nå så. Langt verre er det å oppdage at gamle vennskap ruster, noe også Barry nettopp har erfart med kjærligheten. I dette smule brakkvann søker Trond og Barry trøst i hverandres selskap. Trond er tatt opp som elev ved Bedriftsøkonomisk institutt på Schous plass, og etter skoletid tar han hver dag trikk 1 eller 7 til Barry som nå bor sammen med sin bror i Frenningsvei et sted. Dette var høsten 1989, et begivenhetsrikt år på den internasjonale arena. Best husker vi kanskje overføringene fra at Berlinmuren bokstavlig talt trampes ned. Dette var en av de store overskriftene, men et sted oppe Grefsenkollen fant sted et ikke mindre betydelig arbeid. Brakkvann ble til kildevann.

Død mann gikk på kino

Det skjedde ikke så mye annet i denne perioden. Gutta satt kveld på kveld og skrev hit på hit. Noe ble enda til lydfestet på Barrys Tascam 244. Men som man ofte kan føle det under ekstremt, vidtgående kreativt arbeid; det forrykte ved tilværelsen lå over de to som en svøpe. Hva er vitsen med å være sexsymboler når en ikke har draget på damene sa Barry til Trond en kveld. Denne kommentaren fikk de begge til å tenke, og de tenkte lenge. Etter fire minutter tok de fatt på arbeidet igjen. Selvinnsikt og realitetsorientering av denne sorten kan være smertefullt, men ikke dessto mindre, slik holdt de på hele vinteren. I ettertid vet vi at stor kunst ble unnfanget i denne vånden.

Full KRF-politiker

Audun Tylden heter den mest intelligente platedirektøren i verden. Han drev på denne tiden et lite selskap sammen med Jan Paulsen. Selskapet hadde de gitt navnet Slagerfabrikken, skjønt slagere var det lenge siden de hadde laget. Tylden hadde fått tak i et opptak med Trøste & Bære som han brukte som terapi i ensome stunde når det var trist. Med ett gikk det opp et lys for Audun Tylden; hva med å gi ut plate med disse to. Tylden er selv geni og forstod straks hva Trøste & Bære stod for og hvilke muligheter både han og guttene hadde til å høste ære, rikdom og internasjonal anerkjennelse. Han ringte sporenstreks til Trøste og bad om et møte. Det fikk han og etter 14 minutter var norsk kulturhistories mest omtalte dokument undertegnet. Trøste & Bæres første platekontrakt, et verdipapir som skulle besegle et livslangt vennskap fundert på gjensidig forståelse, likeverd, respekt og kjærlighet til kunsten var skapt. Tylden er i dag en lykkelig mann med fint hus på Grefsen og masse penger på høyrentekonto til 1% rente p.a.

Edru arbeiderparti-politiker

Den første innspillingen fant sted i det nå så legendariske MajorStudio. Tylden trippet i kulissene som en spent tiur rett før leiken skal ta til. Etter tre dager var resultatet klart. Trøste & Bære hadde i samarbeid med produsenten, den nå så etterjagede og søkkrike Tomas Siqveland klart å skape et av de mest progressive innspill i norsk kulturdebatt, nemlig den vakre etyden "Villtto sääppää kylla mii?". B-siden av singelen ble en grensesprengende versjon av Ingebrikt Daviks særdeles vakre men samfunnskritiske sonate "Fyrste skuledagen min". Publikum var helt fra seg. "Villtto sääppää kylla mi?" lå en hel uke på norsktoppen og ble spilt flere ganger på Radio 1 i Oslo. Men Trøste & Bære hadde mer sprengstoff på lager. I august 1990 kom evergreenen og kjempe-megahiten "Jag är inte sjuk, jag är bara svensk". En pressekonferansen i Stockholmshørnan på Ikea i denne anledning medførte gigaoppslag i en samstemt presse: Et paradigmeskifte innen kunst og kultur, storslått, ureservert og monumentalt, blendende og praktfult, var beskrivelser som gikk igjen.

Trond og Barry var med ett talsmenn for en hel nasjon. Avmakten som mange hadde kjent på innfor Sverige og svensktopp ble vendt til seier i det Trøste og Bære så herlig frekt utbasunerte verbale skyts som "denne meningsløse, svinske og svenske avarten av musikk skal på hoggestabben!" eller "heia Sverige som gir skrøpeligheten et ansikt".

En lavbudsjettert video, som kunne fått både Sylvester Stallon og Arne Skauen til å legge opp, hvis de hadde sett den, ble i løpet av to dager innspilt og redigert. Denne musikkvideoen regnes i dag som spillefilm.

Konglefrø fløy 130 mil

Markedet eksploderte. Singelplaten solgte i bøtter og lass. Media var helt fra seg og svensktopporkestrene gikk skamfullt hver til sitt og fikk seg skikkelig arbeid der svette, ærlighet og sølibat var omkvedet. Christer Sjögren fra Vikingarna ble sur og Trøste & Bære ble søkkrike kjendiser over natten. I oktober kom albumet "Sammen på livet" og de to sjarmerende geniene og norgesvennene hadde fått seg nye damer og masse penger på bok. Damene kom med den kommersielle suksessen. Barry giftet seg på nytt, riktignok med den samme kvinnen, Trøste giftet seg med en helt ny kvinne som verken han eller andre hadde vært gift med fra før. Men det gikk bra det også. Så fikk de barn og begge ble gode fedre og levde lykkelig. De reiste rundt og presenterte sin kunst for fansen over hele landet. De spillte inn flere plater og felles for alle platene var at de var nyskapende, avanserte, glimrende, vakre og hadde morsomme innslag som folk kunne le litt av. Det var med ett blitt lett å være geni. Men genier hviler som kjent ikke på laurbærene, de bryr seg ikke om penger, glamour og lykke. Genier vil videre, de vil slåss, de vil stå som brannfakler på den gode saks barrikader og dø for kunsten om nødvendig. Denne beskrivelsen kan neppe passe bedre på noen enn på Trond Trøste og Barry Bære. De har innsett at av den som har fått mye kreves det mye og at en må kunne gi for å få. Og det finnes vel neppe noen i hele verdenshistorien som har gitt så mye til så mange som det Trøste & Bære har gjort. Dette har medført en viss slitasje, og gutta har på sine eldre dager nedlagt mye arbeide i utarbeidelsen av en metode for å overleve som superstjerner. Denne viktige forskningen skal de ikke holde for seg selv, nei i beste Trøste & Bære-stil gir de videre sin kunnskap til de kommende slekter. Metoden er som følger:

Hvordan bli popstjerne uten å drite seg ut

Følgende kapitel er utdrag av kortversonen av sammendraget av Trøste & Bæres bøker "Med tunga beint i kjeften" (1993) og "Et stjerneskudd med beina på bakken" (1994). For å tilgjengeliggjøre tankegodset for den jevne mann presenteres her et kondensert synopsis av noen sentrale teorier. Noen vil synes at dette virker søkt, men det er det ikke. Trøste & Bære som har gått løypa opp til flere ganger vet bedre. På den annen side, til disse menneskers forsvar, skal sies at et så forkortet, forenklet og polarisert resymé‚ nødvendigvis vil inneholde påstander som blir hengende i luften. For om ønskelig å få disse underbygget ber vi leseren å søke tilbake til grunnteksten (ibid)

Suksess består av tre faser. I hver av disse fasene er det tre ting som er viktig å holde fast ved for å kunne stå støtt og komme videre. Suksessens tre faser er

1. På vei opp.

2. På toppen.

3. På vei ned.

For at kurven skal få en god valør, eller med andre ord; for at dette skal gå bra, har vi (på grunnlag av års erfaring) funnet fram til noen enkle, men hjelpe meg hvor effektive spilleregler.

Under 1. fase viser det seg at det er særlig viktig å være oppmerksom på følgende tre kvaliteter:

1. Vær i kontakt med deg selv.

2. Kjøp ny jakke.

3. Jogg.

Vi tenker oss at du når toppen. Husk da at dette ikke er noe mål i seg selv. (Livet er en vei du skal gå, ikke et sted du skal stå) Har du allikevel ønske om å bli der en stund utmerker det seg tre attributter som i særlig grad har vist seg å ha betydning. Disse er som følger:

1. Hold kontakten med gamle venner.

2. Kjør med rutefly.

3. Vær glad i naturen.

Går dette også bra kan du i ro og mak berede grunnen for nedstigning. Dette gjør du best på følgende måte:

1. Vær ydmyk, men tenk positivt.

2. Se framover.

3. Smør matpakke.

Lykke til!